Delingsrevolusjonen

Pirate Bay-saken har vært mer eller mindre framme i mediene de siste månedene. De fleste av oss vanlige analoge arbeidsfolk bryr oss lite om denne ungdomsgreia. At tenåringene ikke får lov til å laste ned fritt lenger, har ikke noe å si for meg. Jeg går på jobben og kommer hjem, spiser middag og sover. Som vanlig.

Men. Det vi kanskje ikke tenker over, er at vi er midt inne i en revolusjon. En verdensomspennende delingsrevolusjon. Plutselig kan vi dele alt med alle verdens mennesker som har en datamaskin og internettilgang. Det fører til en ny virkelighet for mange bransjer, for elever og for lærere, for redaktører, for musikere, for forfattere, i det hele tatt, det er i ferd med å snu på verden vår.

At noen mennesker som står bak Pirate Bay, har fått en dom i en svensk rett, vekker oppsikt, men det vil nok ikke få betydning for fildelerne. Delingskulturen er anarkistisk. Det er ikke mulig å få markedsmakt over den, det er ikke mulig å styre den etter politisk forgodtbefinnende. I alle fall ikke fullt ut. Filene som deles, befinner seg på servere og PC-er verden rundt i et nettverk. Det kalles Internettet. Altså lar det seg ikke styre.

En bransje som sliter, delvis pga fildeling, er underholdningsbransjen. Det vil si forretningsvirksomhet som tjener penger på at folk lager musikk og film. De har levd glade dager siden CD-en og DVD-en kom, og før fildelingen kom. Det viste seg at digitaliseringen av musikk og film hadde en bivirkning: Det var lett å kopiere. Det har ført til at tjueårsperioden med lettjente penger på CD- og DVD-salg er kommet til sin ende. Nå må man tjene penger på gamlemåten igjen: Lage gode produkter som er av bedre kvalitet enn kopiene, satse på konserter som ikke kan kopieres og prøve å få folk til kinoene for å se film. Ellers må man prøve å tenke kreativt med sine velfødde hoder for å tjene penger på artistene på andre måter. Hva gjør bransjen? Jo, setter juristene på saken med den hederlige opphavsretten som middel. Ikke særlig kreativt.

Man klarer ikke å stanse en revolusjon med lover om opphavsrett. Og hva er hensikten med slike regler? Hovedsaken er vel at man ikke skal kunne tjene penger ved å bruke andres verk uten å betale for det. For eksempel er det rimelig at artisten og eventuelt plateselskapet får penger for at radiostasjonen bruker deres musikk i sitt radioprodukt. Men en fildeler bruker jo ikke musikken eller filmen i egen forretningsvirksomhet. Dermed er vi vel utenfor hensikten med opphavsretten. Den misforståtte opphavsrettforståelsen har ført til at barna i Drammensskolen ikke kan bruke bilder fra nettet til skolearbeid. Må elevene som en følge av dette betale royalties for nettekst de bruker i eget arbeid? Hvis man viderefører den forståelsen til den analoge verden, kan man ikke putte en tegning i kopimaskinen og henge kopien opp på veggen. Dette viser at gjeldende lovverk ikke er tilstrekkelig i den nye tid. Det som er temaet, er etikk. Rett og slett: Hvilken etikk skal gjelde for den nye delingskulturen som er og kommer?

Slik det er nå, forsvarer rettsystemet en enkelt bransje som er spesielt rammet av denne delingskulturen. For å beskytte denne bransjen, kaster man ungen ut med badevannet.

Underholdningsbransjen er trengt opp i et hjørne. Det som kjennetegner slike hjørnekjempere, er at de tyr til advokater. Det er bakstreversk, og bransjen er dømt til å dø. Hvis de ikke finner en kreativ vei ut av uføret, da.